Topptur til Møysalen gir Nord-Norges videste utsikt

Møysalen på Hinnøya er med 1262 meter det høyeste punktet i Vesterålen, og Norges nest høyeste fjell på en øy. Den er synlig over det meste av øyriket der den troner over Sortlandssundet og Raftsundet, flankert av Møyene, to søyleformede klipper. Turen opp hit er en utfordring, men ingen ekstremtur, og byr på utsikt over mye av Nordkalotten.

Nedenfra ser det umulig ut å komme opp

Møysalen ligger midt i Møysalen nasjonalpark, og de organiserte turene starter på Hennes på Hinnøysida av Hadsel i Vesterålen. Jeg var litt smånervøs før turen, men ble svært beroliget da vår guide med 125 møysalturer bak seg briefet oss inne på senteret. Den første delen av turen er en halvtimes båttur innover Lonkanfjorden, hvor Møysalen rager høyest blant ville, spisse, mørke fjelltopper, flankert av Møyen’, de to spisse fjellsøylene ved siden av. Så bratt som fjellet ser ut, kan man knapt tro det er mulig å komme opp.

Man starter pent før den første store bakken

Først vandret vi langs Lonkanfjorden og opp i en relativt flat, skogkledd dal. Her fulgte vi banelegemet til en smalsporet jernbane som ble bygd for å utnytte jernmalmforekomstene i området. I dalbunnen begynte imidlertid strabasene; skarp ur, løs grus og stupbratte bergsider gjorde oppstigningen utfordrende. 400 høydemeter senere nådde vi imidlertid et slakere terreng med en vakker blå innsjø, mosedekke og fjellblomster i intense farger. Her spiste vi lunsj, og i seks hundre meters høyde fylte vi flaskene for siste gang.

Du krysser to breer på vei mot toppen

Man må over to små breer for å komme opp. Den nederste breen, i rundt 700 meters høyde, ligger som en balkong oppe i fjellsida. Man vandrer langs kanten på breen i slak oppoverbakke, og det er ikke nødvendig med noen form for sikring. Nær toppen ligger det imidlertid en bratt fonn, og skulle man gli nedover den, ville utgangen bli fatal. Derfor går man i tau over, men det er kun noen få hundre meter.

Hold deg i kjettingen

Mellom de to breene går det jevnt oppover med svært variert terreng. Innimellom klatrer man med armer og bein og holder seg fast i kjettinger, ett sted var det også en luftig avsats. Andre steder paraderte vi på brede stier med fantastisk utsikt over hele Vesterålen. Vi hilste også på trollet, en fjellformasjon på rundt 900 meters høyde.

På en fin dag ser du lenger enn langt

Endelig nådde vi toppen, og ble enda mer overveldet. «Ser du den store, hvite flekken der?» spurte guiden. «Det er isbreen Frostisen. Ved siden av kan du ane et fjernt fjell med snøflekker på. Det er Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell». Mye nærmere lå Stetind, Norges nasjonalfjell. Mot vest lå øyene og fjellene i Vesterålen som et dypblått kart, med Sortlandsbrua, Hadselbrua og Gaukværøy som tydelige landemerker. Toppene i Lofoten stablet seg sagtakket mot sørvest. Mot sør glitret Vestfjorden med fjerne, blånende Steigartinder bak, og lengst bort ante vi Sandhornøya sør for Bodø. Mot nord tittet Senjas ytterkyst fram mellom toppene, fjellvatna og fjordene på Hinnøya.

Nedturen er ikke noe lettere

I gyllent kveldslys begynte vi nedstigningen. Den var slett ikke noe enklere enn oppturen, siden vi måtte fire oss ned langs kjettinger, balansere på ur og gå forsiktig på løs grus. Heldigvis hadde vi en ekstra matpakke med, slik at vi kunne ta en god pause ved den første bekken. «Farvel, Møysalen», sa en av turdeltakerne med såre fotsåler og ømme knær mens hun snudde seg mot fjellet fra båten; «dette skal jeg aldri glemme».

Møysalen er for vante fjellvandrere i god form

Møysalen er ikke noe fjell for alle. Det er mye klyving på vei oppover, og man må holde seg godt fast i steiner og fremspring. Terrenget består i stor grad av ur, klippevegger og løs grus. Det er imidlertid kun et lite parti som er luftig, og folk med høydeskrekk kan unngå denne avsatsen. Dersom man er i alminnelig god form, jevnlig går fjellturer med over tusen meters høydeforskjell, ikke er redd for å ta i bruk armer og bein og har gode sko, er Møysalen imidlertid en utfordring man burde klare. Vi møtte både spreke pensjonister og store barn på 10-12 år.

Du bør bli med på de oppsatte turene

For sin egen sikkerhet bør man bli med på en organisert tur. Dette skyldes forholdene på den øverste breen, hvor det er nødvendig å gå i tau. Bare folk med brekurs og nødvendig utstyr for bresikring bør gjøre dette uten guide. Det er heller ikke mobildekning under 800 meter, så skulle noe skje, er man helt alene. Guidene har eget samband med nasjonalparksenteret, og vil kunne tilkalle hjelp om nødvendig. Fra nasjonalparksenteret går det turer hver dag i sommersesongen. Stødige fjellsko, en vindtett jakke, ullundertøy i sekken, lue, votter og tre matpakker hører med.