Taigaen i Pasvik oppdages best på hundespann

Alt du hører er pustingen fra hundene og lyden av sleden som glir bortover. De lave furutrærne, både barken og nålene, glitrer i frost når den lave vintersola skinner på dem. Tett furuskog, frosne overhengende bjørkestammer, flater av frosne myrer og innsjøis; dette er de dype skogene langt fra folk i Pasvik. Røde solstråler glimter mellom nedsnødde greiner, gir snøen en gyllen tone og lar svartglitrende bjørkekvister tegne lange skygger.

Hundene er glade for å se oss

Hundene er tydeligvis glade for å se oss. De hopper opp på oss og bjeffer ivrig. Alaska-huskyer er relativt små og spedbygd, men er raske og sterke med et sosialt gemytt. Guidene Luke og Sam fra England gir oss en rask innføring i hvordan man skal sele på en hund. Først henter man hunden fra hundehuset, og da tar man et godt tak i halsbåndet og drar den opp så den går på to. Framme ved hundespannet setter man på seletøyet, og opplever at hundene hjelper til med å bøye forbeina så man får det på lettere. De er sannelig tålmodige med nykommere.

Når vi kommer i gang, blir det stille

Alle forberedelser foregår i et leven av hundeglam, bikkjene kan knapt vente på å komme avgårde. Når alt er klart, bør man imidlertid komme fort i gang, det kastes anker og med et rykk er vi i gang. Nå blir hundene helt stille, og alt man hører er pustingen. Innimellom stopper vi, og da må hundekjøreren stå hardt på bremsa så ikke hundene setter avgårde. Ned i et frossent elveleie, inn i skogen og ut på isen av et frossent vann, det er variert terreng.

Å kjøre hund er lett å lære

De aller fleste kan kjøre hund. Den viktigste regelen er; hold deg fast. Du står på de to meiene, og holder et godt grep rundt ramma. I nedoverbakke må du bremse med den bøyleformede bremsa mellom meiene, og i oppoverbakke må du kanskje løpe etter sleden og hjelpe hundene fram. Heller det for mye mot venstre, står du på den høyre meien med begge føttene. Det hele er ganske intuitivt, og farten er lav, så skulle du ramle, lander du i myk snø.