Trekk mot nord for en helg på Vega ved Helgelandskysten

Her ønskes reisende med sans for historien og tradisjonen, de som setter pris på å se sammenhengen mellom naturen og menneskene. Velkommen til verdensarvøya Vega lengst sør i Nord-Norge for en langhelg med både komfort, avslapning og meningsfylte utforskning. Vi testet ut turen en iskald og glassklar helg i april, her får du høre litt om hva jeg opplevde.

Historien om ærfuglene

Det er efuggeln, ærfuglene, det handler om på Vega. De 6500 øyene som omgir hovedøya er fra gammelt av kjent for dunværene, øysamfunn der ærfugler og mennesker lever i en symbiose til felles nytte og hygge. Dunkjerringene, kvinnene på småøyene, lager små hus, både eneboliger og rekkehus, til ærfuglene. Så går de vakt med kosteskaft og holder ravn og ørn unna, mannfolkene har børsa klar om oteren kommer. Betalingen kommer når ea (ærfuglhunnen) rundt sankthans vralter ned fra reiret til sjøen med de nyklekkede små nøstene og fortsetter sine ærfuglliv til havs. Da kan den fine duna høstes fra reirene og bli til kostelige dyner og puter. Denne næringsveien var i ferd med å dø ut langs hele kysten, men på Vega ble nye dunkjerringer rekruttert og kunnskapen overført, så her lever tradisjonen videre.

Verdenarvsenteret – den store vegasammenhengen

Så spesiell er tradisjonen at Vegaøyan ble innskrevet på UNESCOs verdensarvsliste. Besøket mitt startet på det flunkende nye Verdensarvsenteret, hvor den rørende historien om ærfuglenes og dunkjerringenes kjærlighetsaffære forklares. De gamle dunkjerringene så ned på meg fra svarthvit-fotografiene, og Vegas historie fra istida og fram til dagens verdensarvstatus ble tegnet opp klart og enkelt. Ærfugldun og gåsedun ligger i hver sin glassboks og så kan man trykke på en knapp og få tilført luft nedenfra. Gåseduna fyker i alle retninger, mens ærfuglduna holder seg som en kompakt ball. De har nemlig bittesmå mothaker som holder duna samlet, og da blir ærfugldyner lette og luftige. Vi samlet oss på vegablå benker og spiste deilig vegakost mens vi stirret ut gjennom vinduene nordover. Så tok vi kaffen med oss ut i det beskyttede atriet og beundret de vakre, enkle linjene i Verdensarvsenteret, og bemerket hvordan de grå ytterplankene fremhevet de klare fargene i møbler og vegger på innsiden av vinduene. Linjene i arkitekturen er moderne på den måten moderne må være på Vega.

Ut i Øyan

Sverre, som selv er oppvokst på en liten øy lengst nord i Vegas øyhav, førte oss i båt utover i øyhavet. Alle øyene er lave, noen stikker bare opp ved flo sjø. På våren er de brune, mens de blir irrgrønne på sommeren. De fleste øyene er fullstendig skogløse, men plantefelt av sitkagran og furu vokser noen steder. På noen øyer står ett beskjeden nordlandshus, iblant er det ramlet sammen. Andre steder stikker små, tette vær med fargeglade hus opp av havet. En gang bodde det hundrevis av mennesker over hele øyhavet, men de fleste bosettingene ble forlatt fra femtitallet og utover. Nå bor det bare en håndfull mennesker hele året her ute.

På Emårsøy

I vårsola gled vi inn i sundet mellom to øyer. Et par i kofter, han i kasjettlue, tok imot oss og ønsket velkommen. Turid og Gisle tok oss med rundt på sitt drømmested, til nordlandshuset de kjøpte av ho Astrid som bodde her til hun var sju, og som de restaurerte. Fjøsen er fra en annen øy, men ble reddet fra forfall og satt opp her. Gisle sang et par skillingsviser på sørhelgelending, vi drakk kaffe og spiste lefse inne i den bittelille stua og tittet inn på kammerset til ho Augusta og beundret finkjolen hennes. Turid fortalte historier og anekdoter hun har hørt fra Astrid. Vi vandret til sist til det høyeste punktet, noen få meter bortenfor stua, og så utover øyhavet til husene på Skjærværet som stakk så vidt over flomålet og nordover mot Skogsholmen. Vi skjønte at livet på Emårsøy ikke bare var fine solskinnsdager, det var hardt arbeid og trange kår.

Et gyllent øyeblikk på Vega Havhotell

Hva? Klokka fem våknet jeg av lyset. De åpne heiene fra hotellet ned mot sjøen var badet i gyllent morgenlys, så jeg åpnet og fikk skarp vårluft og storspoveskrik inn verandadøra. Mot nordøst raget De syv søstres marmorering av snø og spiss granitt, rett i nord stakk flate øyer som korte og lange streker opp av blåhvitt hav. Langt der borte lå noen runde kuler, som vi senere fikk vite var Øksningan, bratte øyer utenfor Herøy. Aller lengst bort, som en grå skygge, stakk den karakteristiske nesa av lundeøya Lovund opp av øymylderet. Nå er jo som kjent morgenstund tull i grunn’, så jeg sov litt mer. Fra de store hotellvinduene følger en Helgelands skiftende lys, fra regnbyger, himmelstiger og fifty shades of grey på himmelen til midnattssola med føttene i havet noen få dager rundt midtsommer, fargerike sommersolnedganger og de første nordlysene over midten av august. Da synker man ned i ørelappstolen foran vinduet og lar mobilen ligge. Noen øyeblikk er bare for kostbare for trivialiteter.

Uformell gourmet

«Jeg følte det helt ut på kjøkkenet at du var kaffetørst» sa servitøren lurt mens hun fylte opp kaffekoppen. Det lille blåmalte lokalet er lyst og trivelig, frokostbuffeten smakfull og spekket med lokale spesialiteter. Jeg ble sittende lenge å prate med de andre gjestene. Mer andaktsfylt var den femretters middagen laget av kokken Jon Aga. Jon er fra Hardanger, men siden kona Anne er fra Vega, overtok de Vega Havhotell i 2003. Vi benket oss forventningsfulle til et festlig dekket bord, og nøt gåselever av vegagås i eplesider, dampet kveite med risotto, lammekjøtt med tyggemotstand – Jon liker det ikke for mørt – og ei «lammapølsa» med ingefær og chili, lun camembert på en frossen terrin av eple og tomat og pære kokt i sider. Jon presenterte selv menyen, og stilte villig og muntert opp for spørsmål. Når du kommer, er det nok en helt annen femretters enn jeg fikk, Jon finner nemlig på nye ting hele tida. Fisk og kjøtt fra Vega, noen klunker sider fra Hardanger og en slump «fløyte» hører imidlertid alltid med.

I gåsbuland

Han Didrik møtte den lille gruppa, og tok oss med over veien inn i Holandsosen Naturreservat. Denne elveosen er et brakkvannsområde med rikelig næringstilgang for svømme- og vadefugler, og vi fulgte ham på klopper over bekkefar, langs bratte branter i meandersvinger og over grusrygger. Gås er det overalt på Vega, grågås hele året og kvitkinngås i trekk mot Arktis på våren. Vi så ender, tjeld, liryper og hegrer, ofte ser man sangsvaner og gravender, og hører bekkasinenes klaprende flukt. Havørna er ustanselig på jakt, vi så opptil fem i lufta samtidig. Favoritten er imidlertid den lokkende tonen og det elegant krummede nebbet på gåsbuæ, det lokale navnet på vadefuglen storspove. Vi gledet oss over rødsildra som tittet fram i lyngen, senere på sommeren kommer de 11 orkidéartene på Vega opp av den kalkrike grunnen. Dette er langt fra urørt natur, tvert om så vi kontrollert lyngbrenning for å skape godt sauebeite, nok et eksempel på menneskenes forhold til natur på denne spesielle øya.

Til himmels over havet

Om østsida av Vega er flat, er vestsida fylt av spisse 8-900 meter høye tinder, flåg og urer. Følger man grusveien rundt tindene, står Atlanteren rett på. I godvær sommerstid er dette selve solkysten på Vega, og her ligger nok en ny vegaattraksjon av året; nemlig de 2000 trinnene i Vegatrappa. Det koster svette og pust å komme opp, og lårene får kjørt seg nedover, men utsikten fra toppen mot den 432 meter høye klippeøya Søla, mot Bremstein fyr og de hundrevis av øyene i Hysværet i vest og det virkelig store øymylderet i nord var verdt det.