En skutertur på Svalbard tar deg med ut i urørt, arktisk villmark. Et hvitt landskap av fjell, daler, isbreer, frosne fjorder, ensomme fangsthytter og utposter venter deg; det er forbausende trygt og velorganisert, kun 1100 km fra Nordpolen.
Svalbard er verdens nordligste reisemål og det eneste egentlig tilgjengelige reisemålet som kan kalles høyarktisk. Dermed kan alminnelige turister bli med på tur ut i utemmet villmark uten å utruste en ekspedisjon, det er bare å melde seg på. Vi ble med en liten gruppe svalbardgjester som skulle en tur til Barentsburg.
Skuterturer på Svalbard
Gyldig førerkort KL. B er det som kreves for å kjøre snøscooter på Svalbard.
Ja, du kan leie snøscooter på Svalbard. Dra ut med guide når du leier snøscooter. Det arktiske klimaet og isbjørner gjør områdene særdeles krevende og potensielt livsfarlig.
Du finner informasjon om ferdsel på Svalbard på Sysselmannen sine sider.
Det kan være vanskelig om man ikke er vant med motorisert ferdsel. Du vil derimot få god opplæring før start, og de aller fleste klarer seg helt fint etter noen forsøk.
Vi ble pakket godt på og instruert
Før avgang fikk vi utdelt utstyret; en tjukk ullgenser, finlandshette, solide skutervotter, raggsokker, skuterstøvler, en stor varmekjeledress, skuterbriller og hjelm. Så fikk vi en rask innføring i kunsten å kjøre skuter; gassen til høyre og bremsa til venstre. Vi ble selvsagt også vist daumannsknappen, nødbremsa på venstre hånd som stopper skuteren med en gang i en nødssituasjon. Litt teknikk er også greit; heller det til høyre, luter du deg mot venstre som motvekt, hele baken må gjerne henge ut.
Guider med våpen passet på oss
Vår gruppe på 12 hadde tre guider med, én foran, én i midten og én sist. Alle var utstyrt med våpen på grunn av isbjørnfaren. For å være rustet mot det uventede, var det med både ekstra bensin til skuterne, tørre klær og nødproviant. Guidene våre var erfarne villmarksfolk som bruker mye av tida si på Svalbard ute i naturen langt fra bosettingene. Vi følte oss vel ivaretatt!
Vi lærte oss skuterkutyme
Vi tok av, og kjørte gjennom hele Longyearbyen og opp på skuterløypa over Longyearbreen. Den første delen av turen gikk over fjellet i snøkov, ned bratte svinger og i lav fart. Etter få kilometer tok vi en kort stopp, slik at guidene kunne sjekket at alle hadde det bra. Når en skutergruppe stopper, parkerer man i formasjon etter guidenes anvisninger og skrur av motoren. Dermed står man tett sammen med avskrudd motor i stedet for å være strødd tilfeldig rundt i landskapet.
På flatene kjørte vi fort
Da vi kom ned fra fjellet på vestsida av Longyearbyen og ut på flatene, kunne vi kjøre raskere, og vi holdt en marsjfart på 50-60 kilometer i timen. Det gikk over frosne myrer, på fjorddeltaet ut mot Colesbukta, i trange elveleier og i brede dalbunner i et helhvitt landskap. Innimellom så vi ut på Isfjorden, hvor det var åpent vann ute i synsranden. Svalbardreinen som beitet i det fjerne noen steder lot seg tydeligvis ikke forstyrre av oss. Vi tok et par kaffestopp underveis, og ved hytta Semmelbu fikk vi høre at «her så jeg en isbjørn i går». Vi så imidlertid ingen bjørn selv, 15 skutere lager nok for mye lyd.
Barentsburg er en lunsjtur borte
Det gikk fort nedover Grøndalen ut mot Grønfjorden. Vi svingte til høyre over fjordisen, og nådde etter hvert Barentsburg. Vi kjørte sakte inn i byen, råkjøring i tettbygd strøk er jo ikke bra, parkerte i formasjon foran Hotel Barentsburg, guidene avsikret geværene og vi var klare for lunsj. Hotellet er også den felles spisemessa for dette lille samfunnet, og her fikk vi russisk lunsj med piroger og pelmenij, samt anledning til å kjøpe russiske suvenirer.
Fardalsbakken krever sin mann
På siste kaffestopp på returen ble vi mentalt forberedt på den siste utfordringen, nemlig Fardalsbakken. For å komme opp fjellsida mot Longyearbreen må man ha god fart, ellers blir man stående. Alle stoppet opp nederst i bakken, og det ble det talt opp 20 sekunder mellom hver skuter. Så var det bare å gasse på det remmer og tøy kunne holde. Alle kom opp, og det var høy stemning på toppen. Skulle noen ha kjørt seg fast, hadde man blitt hentet av en av guidene, så det hadde gått helt fint. Da gjensto det bare å kjøre ned Longyearbreen i blått skumringslys med lysene fra Longyearbyen under oss.
Skuter er det artigste svalbardianerne vet
Å kjøre skuter er noe av det artigste folk på Svalbard vet, og det arrangeres et stort antall skuterturer. Til og med i januar, når det er mørkt, kjører man med hodelykt i mørket på kortere turer, enten over den frosne Adventfjorden eller opp til Fredhamnhytta på toppen av Todalen. Barentsburg og den innefrosne skuta «Noorderlicht» i Tempelfjorden er i kort dagsturavstand. Alle med velfungerende rygg, alminnelig syn og førerkort kan bli med på de kortere skuterturene uten tidligere skutererfaring. Det gis nemlig full innføring tilpasset nybegynnere.
