Da Nord-Norge ble norsk

Vi nordmenn er vant til å tenke at Norge har vært Norge helt siden norrøn tid da alle smårikene fikk sin første felles konge i Harald Hårfagre. Ja, at grensene våre har ligget fast siden den gang, kanskje med unntak av de østlige områdene vi mistet til svenskene midt på 1600-talllet. Men faktum er at oppe i nord fikk vi ikke noen endelig grense mot Sverige før i 1750, og mot Russland skjedde det først i 1826. Veien som førte fram til den endelige grensesettingen var brolagt med statlig krigføring, finurlige handelsavtaler, skyhøye skatter, spionasje, blodige sjørøvertokt og mere til.

Svenskene ville ut til kysten

Svenskekongen og den russiske tsar hadde kriget om Nordkalotten i 25 år da de omsider la ned sablene i 1595. Som et resultat av fredstraktaten ble Sverige tvunget til å trekke seg ut av store landområder på Kolahalvøya og sette statsgrensen sin lenger vest. Men svenskekongen var ikke dum. Han benyttet anledningen til å strekke den nye grensen helt ut til Ishavet og inn i et område som Danmark-Norge hadde gjort krav på i lange tider.

I tillegg tegnet han inn sin nye grense slik at også det svenskstyrte Finland fikk fri adgang til norskekysten. Og for å sette en ekstra spiss på det hele, forhandlet han fram en ny og finurlig løsning med Russland. Fiskeværet Vadsø skulle fra nå av være nøytralt område og lyde to konger og en tsar. Med det hadde kong Christian Quart ikke bare tapt terreng i det ressursrike nord, men også fått en miniatyrstat inne i sitt dansk-norske rike. Med andre ord, et renspikket og ynglende spionrede hadde landet med et brak midt i danskekongens matfat.Alle de svenske tildragelsene hadde skjedd uten at Danmark-Norge var blitt innlemmet i en eneste forhandling, og slikt blir det som kjent bråk av.

Svenskene truer Danmark-Norge fra flere kanter

Det var ikke bare på Nordkalotten Sverige tok grådig for seg på denne tiden. Også i landområdene rundt Østersjøen og sørover mot Øresund, gikk svenskene på med krum hals, smarte handelsavtaler og spisse bajonetter. Tanken på en fiendtlig kontroll i alle himmelretninger, fikk det nok til å gå kaldt nedover ryggen på danske kong Christian. Svenskene grep etter dobbelriket hans fra alle kanter, og de kom stadig nærmere. Det måtte bli krig!

Kalmarkrigen – kampen om Nordkalotten

Fra krigen om Nordkalotten ble innledet i 1611, gikk det nesten to år med blodsutgytelser og død blant soldatene og sult og lidelser for befolkningen, før fred og enighet omsider ble framforhandlet. Det skjedde på direkte oppfordring fra kong James, Christians svoger på den skotske tronen.

Selve krigskampene som ble lagt til Kalmar, sørøst i Sverige, endte i det store og det hele uavgjort, men Danmark-Norge trakk det lengste strået i fredsforhandlingene. Sverige fikk Kalmar by og festning tilbake, men måtte betale krigsskadeerstatning til Danmark-Norge på svimlende en million riksdaler. Til gjengjeld skulle svenske skip slippe å betale øresundtoll til den danske kongen.

Det viktigste for kong Christian var likevel at kampen om Nordkalotten var vunnet. Sverige måtte avstå kravet om Finnmark og tilgangen til Ishavet. Fienden var avskåret, og den nordlige kystlinjen var trukket i dansk-norsk favør for all framtid.

Kautokeino og Karasjok blir norsk, og nye grenserøyser blir reist

nnlandsgrensen mot Sverige ble imidlertid aldri tatt med i forhandlingene i fredsoppgjøret. Den grensen ble trukket opp først 137 år senere, da blant annet Karasjok og Kautokeino omsider ble løst fra svensk jurisdiksjon. Den endelige grensetraktaten ble signert i Strømstad høsten 1751. Den fastla riksgrensen fra Kornsjø i sør til Nesseby i nord og sørget for 374 små og store grensemerker. Senere er det blitt bygd nye grenserøyser hver gang man har gått opp grensen, og i dag står det rundt 800 markører langs vår mer enn 2 537 km lange riksgrense mot øst. Mange av dem bærer fortsatt de gamle hjertesteinene med innhugd nummer, byggeår og kongenavn.

Reinbeiter i to land

Men den nye innlandsgrensen kom ikke uten kostnader og personlige tragedier. Innlandet var samenes viktigste reinbeitedistrikt, og med den nye grensen var det samiske folket nå splittet mellom tre nasjonalstater, Danmark-Norge, Russland, Sverige-Finland.

Til tross for visse bruksrettigheter til landskapene på begge sider av grensen og en egen «lappkodisill», skulle samene snart gå beintøffe tider i møte.

I 1826 var det også oppstått så mye lokal uro i det såkalte fellesdistriktet i Neiden, Pasvik og russiske Petsjenga, at man måtte gjøre noe. Norge ga avkall på sine ubesvarte krav på Kolahalvøya. Til gjengjeld fikk vi en stor teig øst for Pasvikelva, like inntil Grense Jakobselv og grense langs Pasvikelva.

Nederst i elveløpet gjør denne grensen fortsatt en uventet sving. Det var fordi russerne ville sikre det ortodokse Boris Gleb-kapellet på vestsiden av elva. Så sent som i 1944 ble de finske områdene på den andre siden av Pasvikelva omfordelt og gitt til Sovjetunionen. Skoltesamene i den «finske korridoren» ble flyttet til Sevettijärvi, rett sør for grenseovergangen ved Neiden, mens mange av finnene eller kvenene ble flyttet til dagens Sør-Varanger.

På begge sider har de fortsatt å dyrke sin kultur, sitt språk og mange av sine gamle skikker, selv om det har vært – og fortsatt er – krevende å være minoritet både i Russland og Norge.

Mange stammers møte

I dag ligger grensene fast, men Nordkalotten er fortsatt multikulturelt og preget av sin historie. Ulike samiske grupper, samt finske, kvenske, russiske og norske innbyggere lever side om side med nye landsmenn og besøkende fra store deler av verden. Kulturene beriker hverandre både i hverdagen og når det stelles i stand til grenseoverskridende festivaler for å feire livet på Nordkalotten. Det er bare å hive seg med, som vi sier her oppe. Gleden er grenseløs og kompassnåla peker mot nord!

---

Andre artikler for den historieinteresserte