Skjøtningberg er et fraflyttet fiskevær på Nordkynhalvøya. Går du en mil over fjellet fra Kjøllefjord, får du arktiske kystvidder, vid havutsikt mot Nordkapp og et møte med et tettsted som har nådd pensjonsalderen.
Turen får en brå start, i og med at vi går opp den bratte bakken rett bak bebyggelsen i Kjøllefjord. På kort tid stiger vi et par hundre høydemeter, og blir belønnet med en fantastisk utsikt over Kjøllefjord. Vegetasjonen i henget er overraskende frodig, og her vokser til og med noen grantrær som ble plantet som et forskningsprosjekt. Vi går også forbi Pyntesteinen. Bak denne steinen tok folk fra Skjøtningberg på seg finstasen før de gikk ned i Kjøllefjord.
Praktisk informasjon om Skjøtningberg
Skjøtningberg ligger nord for Kjøllefjord i Lebesby kommune på Nordkynhalvøya, lengst nord i landet.
Alle som er i stand til å gå 10 kilometer, kan gå til Skjøtningberg. Riktignok er det ganske bratt i begynnelsen, men bare såpass at vi får varmen i oss. Regn 2-3 timer en vei.
Turen går i arktisk klima, og man vet ikke om det blåser hardt på toppen eller ligger skodde. Derfor bør det være ekstra ulltøy i sekken som kan tas på når det trengs.
Henting i Skjøtningberg etter endt tur kan ordnes på turistkontoret. Men er du sprek, går du selvsagt den mila tilbake.
Visit Nordkapp har anvaret for turistinformasjon. Skjøtningberg har sin egen facebookside, og her er det bilder og uhemmede kjærlighetserklæringer. De fleste følgerne har en familieforbindelse til stedet.
Fra vidda ser vi over til Nordkapp
Det flater etter hvert ut, og vi når opp på høyfjellsvidda. For det meste er det lett å gå, selv om det noen steder er ur og stein i korte partier. Her oppe er utsikten vid, vi ser søkket av Kjøllefjorden i sør, og langt ute i vest aner vi Magerøya og Nordkapp som en blå hildring i den klare seinsommerlufta. Steinlandskapet speiler seg i småvatn, og innimellom støter vi på den smale grusveien til Skjøtningberg. Noen rein ser nysgjerrig på oss, men de springer av gårde før vi kommer for nært.
På vei ned i været krysser vi den 71. breddegrad
Så ser vi ned mot Skjøtningberg, mot den lille bukta med sandstranda og den lille husrekka der nede. I de frodige dalsidene plukker sommergjestene blåbær og molter, og vi forstår hvorfor menneskene valgte å bosette seg her i den frodige idyllen. Forventingsfulle går vi nedover det myke lyngterrenget og inn på den gamle grusveien. Her krysser vi den 71. breddegrad.
Skjøtningberg er en idyll rundt en liten havn
Skjøtningberg er i dag et lite sommerparadis for dem som en gang bodde her og etterkommerne deres. Midt i været ligger det en steinmolo og et kaianlegg, og så ligger husene på oversiden av veien. Noen er i gjenreisningsstilen fra førti-femtitallet, mange er enklere hytter av senere dato. Små hageflekker med blå prakthjelm og gule sibirvalmuer omgir husene. Vi hilser opp på verandaene, og slår oss ned i rullesteinsfjæra ved moloen for å spise nista vår. Måseskrik, bølgeskvulp, båter som ligger i bukta; seinsommerroen tar oss.
En gang var Skjøtningberg stedet alt skjedde
Allerede på 1400-tallet var Skjøtningberg et fiskevær med kirke, og rundt 1900 var været et av de ledende på Nordkynhalvøya. Her ytterst ute var det kort vei til fiskebankene, og de lette, åpne båtene kunne enkelt dras på land. Kvinnfolkene holdt ei ku og noen geiter, og passet ellers på hjemme. Men omtrent da gjorde båtmotorene sitt inntog, og havna i Skjøtningberg kunne ikke konkurrere med den i Kjøllefjord. Høsten 1944 ble all bebyggelse brent som over alt i Finnmark. Skjøtningberg skulle egentlig ikke bygges opp igjen, ble det bestemt, men folk kom tilbake og bygde hus. På slutten av 1960-tallet var det imidlertid slutt, og etter det har Skjøtningberg kun hatt bosetting om sommeren.