Verdens rikeste hav ligger utenfor Nord-Norge, og vi har eksportert fisk i tusen år. Det preger både hverdag og historie for menneskene langs Nord-Norges kyst.
Fiskeeksporten går tusen år tilbake
Jo karrigere landet blir nordover, jo rikere blir havet. For 1000 år siden begynte eksporten av proteinrik tørrfisk til Mellom- og Sør-Europa, hvor katolikker skulle spise fisk i fasten. Da startet en eksplosiv vekst langs kysten. Reformasjonen, trettiårskrigen og konkurranse fra Newfoundland førte til tilbakegang i perioden 1600-1800, men fra 1800-tallet av har kysten vært i vekst. I dag er fisk fremdeles landets viktigste eksportartikkel etter olje.
De store sesongfiskeriene bestemmer det nordnorske året
I mange tusen år har den norsk-arktiske torsken trukket fra Barentshavet forbi Vest-Finnmark, Troms og Vesterålen til det lune gytefarvannet i Lofoten rett etter jul, noe som er grunnlaget for verdens største torskefiskeri. Utpå våren følger ungtorsken lodda på vei inn til Finnmarkskysten, finnmarksfisket. Fiskerne langs hele kysten kom for å delta i disse sesongfiskeriene. Resten av året fisket de i hjemlige farvann, gjerne i kombinasjon med litt enkelt jordbruk.
Kystkulturen i Nord-Norge
Gammel, tradisjonsrik kystkultur finnes helst langs skipsleia nordover, og aller helst ytterst ute, for å være nærmest fiskebankene. Dagens veinett går lenger inn i landet. Derfor må du gjerne kjøre til veis ende for å finne de gamle perlene, til og med ta en båtrute til en øy eller til og med gå et stykke.
Området mellom Lyngenfjorden og russegrensa ble nesten fullstendig ødelagt under nedbrenningen høsten 1944. Bare noen steder i Øst-Finnmark finnes rester av gammel kystkultur. Derimot finnes det noen interessante eksempler fra gjenreisningsperioden på slutten av 1940-tallet.
Gamle handelssteder er blitt til museer eller de er blitt til overnattingssteder og restauranter. Noen handelssteder er fremdeles bebodd av de gamle væreierfamiliene. Rorbuer er ofte gjort om til overnattingssteder for turister, i og med fiskere gjerne bor ombord på båtene under sesongfiskeriene. ar
Dagens fiske skjer på moderne fartøy og i lukkede foredlingsanlegg. Strenge hygienekrav gjør at vi publikummere ikke slipper inn. For bare to-tre tiår siden kunne vi se fisk losses på kaiene i byer og tettsteder, men i dag er denne viktige produksjonen usynlig i lokalsamfunnene.
Tørrfisk er tørket, klippfisk er saltet, og fersk er best
Langs kysten av Nord-Norge er det verken for kaldt eller for mildt på vinteren. Fisken kan derfor henges på store stativer, hjeller, til tørk. Denne metoden har vært i bruk i mange tusen år. I dag eksporteres det meste av tørrfisken til Italia, hvor den heter stoccafisso. Fra 1600-tallet av begynte man også å salte fisken før man tørket den på klippene. Klippfisken selges i dag til Portugal og Brasil (bacalhau), til Italia (baccalá) samt til Spania, Dominikanske republikk og Mexico (bacalao). Etter 2. verdenskrig har torsken blitt frosset ned langs hele kysten for eksport, mens man i dag i stadig større grad flyr fisken ut og serverer den fersk på de fineste restaurantene i Europa.
Skuld’ Torsken os feyle, hvad havde vi da
Petter Dass i Nordlands Trompet fra slutten av 1600-tallet
Rorbuer, sjøhus og brygger er god, gammel kystarkitektur
Gammelt treverk får en skinnende gråfarge etter hundre års sol, vind og storm. Gamle kaier med brygger (pakkhus) bygd på påler ut i vannet for enklere lasting og lossing ligger langs hele kysten. Båtene ble halt inn i båthus, som vi kaller naust nordpå. Under fiskeriene trengte gjerne fiskerne tak over hodet, og det fikk de i sjøhus. Disse kalles rorbuer i Lofoten. Etter lang tids vansmekting får nå de gamle husene og kaiene et nytt strøk tranmaling, og tas i bruk som restauranter, butikker og fritidshus.
Handelsstedene var navet i kystøkonomien
Noen måtte jo kjøpe opp og eksportere all fisken, kanskje også gi fiskeren kreditt når fisket sviktet, og sørge for import av mel og kaffe. På strategiske nes langs kysten ligger de gamle handelsstedene i jevn avstand; med rødmalte brygger, naust og fjøs, og et statelig hovedhus i fornemt hvitt eller oker. Noen steder er det bevart fine interiører av plysjsofaer, silketapet og krystallkroner, mens butikken gjerne stiller ut gummistøvler, sinkbøtter og polkagriser.
Noen fiskevær er innhentet av tida
Fiskevær kan innhentes av tida. Enten var havna for grunn for moderne fartøy, eller folket fant ut at de ikke trengte å bo så utsatt til da de fikk motorbåt. Noen fiskevær er det bare grunnmurer igjen av, andre er riktig livlige i sommerferien, når kystfolket vender tilbake sørfra eller fra byen. Noen få inntas av kunstatelier, håndverkere og fine spisesteder, og er mer levende enn noen gang.
Dunvær handler om edderdun, dun fra ærfugl
En inntekstkilde for kystfolk var edderdun. Efuggeln (ærfuglen) ble nærmest betraktet som et familiemedlem, og man satte ut små hus og skjul rundt gården. Ea (ærfuglhunnen) ble passet på av kystkvinnene, og da ea og eungene vraltet ned til sjøen og svømte avgårde, lå duna igjen og kunne bruk. Mens ea (ærfuglhunnen) lå på reir, kunne man forsiktig nappe ut duna. Forsiktig napping fra mange reir en hel hekkesesong ble nok til en dundyne, en viktig attåtnæring for kystkvinner.
Båtene er kulturarven i et nøtteskall
En nordlandsbåt er lett å kjenne igjen på den høye, rette stevnen. Nordlandsbåter kommer i mange størrelser, fra den lille 15 fots færingen som ros av en eller to, over seksringen og åttringen til den 48 fot lange fembøringen, som ros av fem eller seks mann. Med færingen rodde man til handelsmannen og dro kokfisk på fjorden hjemme, mens fembøringen ble brukt til lofot- og finnmarksfisket. Rundt 1900 kom det motorer på båtene, og etter hvert ble den knatrende båtmotoren og styrhuset på sjarken karakteristisk for fiskeværene. Fartøyene i dag er større stålfartøy, og trebåter er blitt en sak for entusiaster og museer.
